Jeg sier nei!

Mitt følelsesliv går opp og ned, slik det gjør med alle andre. Det går som regel helt greit, men jeg liker meg i forhold, så det er kjedelig når jeg først har falt for en uten at det går noen vei. Det er dette som skjer med meg nå!

I høst har mitt følelsesliv eksplodert, på godt og på vondt. Jeg har aldri fått så mange venner på så kort tid noen gang, og det har resultert i at jeg har vært betatt av langt flere enn vanlig. De fleste mistet jeg interessen i fort, men så kom det ei jente jeg virkelig falt for, hardt! Hun var nesten alt jeg så etter, men kanskje ikke helt riktig for meg, det vet jeg ikke. Etter en lang stund tok jeg hintet, der var det ikke noe å hente. Uansett hvor hardt jeg prøvde, var hun ikke interessert i meg.
En ukes tid senere kom jeg i snakk med Emilie. Emilie er helt fantastisk, og jeg ble betatt av henne med en gang. Vi brukte mange timer sammen på å bare snakke og å bli kjent med hverandre. Jeg fortalte om mine tidligere kjærester, venner, dyr og reiser, og hun gjorde det samme. Hun fortalte meg om eks-kjæresten som hun nettopp hadde tatt opp kontakten med igjen for å se om de kunne finne sammen igjen. Med tanke på at det var så kort tid til julen kom, og vi skulle reise hver vår vei tenkte jeg det var like greit for begge om jeg ikke prøvde meg på henne nå.

Etter hver som vi ble bedre og bedre kjent, likte jeg henne bare mer og mer, men jeg visste at jeg burde vente til vi hadde bedre tid på å finne ut om det kunne bli noe mellom oss to, så jeg holdt mine følelser tilbake. I denne perioden, som var på knappe to uker, rakk hun å bestemme seg for at hun skulle finne ei jente for meg. «Du er så fantastisk, du kan sikkert få hvem du vil» fikk jeg høre flere ganger. Etter å ha sett en film ville hun få meg til å legge an på Marie, og et par dager senere skulle hun ha meg til å legge an på Anniken. Anniken var henne jeg likte i lenger tid, men følelsene der var begravet under følelsene til Emilie. Jeg prøvde å fortelle henne at jeg ikke var interessert i hverken Marie eller Anniken, men hun gav seg ikke, og prøvde å finne flere som kunne passe til meg.

Nei, jeg tror ikke det. Nei, hun passer ikke. Nei, vi passer ikke sammen. Nei… Nei… Nei… Hodet mitt holdt på å sprekke, uansett hvor mye jeg sto på mitt ville hun ikke gi seg. I to uker prøvde hun å overtale meg til legge an på jenter jeg ikke liker, og til tider funket det kanskje litt. Det kom ikke fra hjertet, men hjernen som ville ha litt fred. «Der er Anniken, gå bort til henne». «Se, Marie kommer hit, hils på henne på». Hver dag, hver time, hele tiden.

Emilie, jeg sier nei! Det er deg jeg liker, hold kjeft og kyss meg! Dette kom rett fra hjertet, nå håper jeg du er fornøyd. Hvis jeg er så fantastisk, hvorfor skal du gjøre en stor feil og gå tilbake til eks-kjæresten din igjen? Det var en grunn til at dere gjorde det slutt i første omgang, hvorfor skal du begå samme feilen igjen?